Tonje Renate

Kjære alle sammen. Haha.

Følg meg gjerne på

http://www.scitzophrenic-conversations.blogspot.com

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Det er som om noen har revet ut hjertet mitt. Jeg har prøvd å sove i hele dag for å slippe og tenke. Nytter ikke. Jeg drømmer. Jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal kunne fikse dette, men han var så bestemt. Jeg vet ikke lenger opp/ ned på noe.

Sensation i Amsterdam i begynnelsen av juli. Men før det? Og etter? Aner ikke. Han elsker meg ikke lenger og det gjør forferdelig vondt. Jeg har ikke ord.

Håret mitt er svart som kull igjen, brynene er nappet og farget, sminken sitter som den skal og jeg er ganske enkelt meget representativ. Lekker, om jeg må si det selv.

Neida. Men humøret er på topp. Jeg vet ikke om det er fordi jeg lurer meg selv til å tro at det er det, eller om det faktisk er det. Det fungerer i hvert fall. Og hvem er jeg til å gå i mot noe som fungerer?

Jeg skal skrive noe vakkert snart. Bare hang in there.

Jeg har haiket rundt i mitt eget sinn, men føler allikevel ikke at jeg er der jeg burde. Men jeg har en plan. Mer om det kommer snart, får jeg håpe.

Det er 17 mai. Norges nasjonaldag. Å finne riktig buss i en halvstor by når hele landet er i ekstase, er ikke lett, skal jeg si deg. Jeg vandret rundt i flere timer, spurte buss sjåfører og fremmedfolk som alle sa forskjellige ting. Absolutt ingen så ut til å vite stort om noe som helst. Men ingen så ut til å bry seg heller.

Jeg har vært en smule apatisk de siste dagene, vakuumpakket og robotaktig. Men da korpset begynte å spille, unger med sukkerspinn og softis over hele fjeset sang nasjonalsangen for full hals og bunadkledde voksne løp rundt med fotoapparat, måtte til og med jeg, døden selv, kledd i svart fra topp til tå, trekke litt på smilebåndet. Jeg lyver. Jeg lo.

Gratulerer med dagen, godtfolk.

Jeg har gått hundre tusen millioner skritt i dag og jeg føler meg hundre tusen millioner ganger bedre. Ikke at jeg har funnet ut av noen ting, men tingene kan finne ut av seg selv. Allikevel har jeg vært lur i hjernen min og fortsatt på prosjekt "ringe- rundt- til- alt- av- offentligheter". Men etter det, bør ballen begynne å rulle av seg selv. Det som ikke kommer til meg, nettopp av seg selv, er ikke verdt min oppmerksomhet. Så det så. Jeg er fri som fuglen, trenger ingen og i hvert fall ikke myndighetene. Skattepiss og saldoer, kredi meg her og der, inkasso og søppel. Trenger det. Ikke.

Jeg har lyst til å pakke en sekk og dra ett sted. Men jeg vet ikke hvor jeg vil og jeg vet ikke hvor langt jeg vil komme før jeg ombestemmer meg. Derfor skal jeg haike rundt hele Europa. Alt jeg trenger er tommelen min. Tommel opp! Jeg drar i morgen.

Jeg vet ikke om jeg er sint eller trist eller bare på grensen til å begå selvdrap. Jeg aner ikke. Jeg tror jeg vil at noen skal ta tak i meg. Riste meg kraftig. Kanskje rope litt også, sånn for effektens del, jeg har ennå ikke gitt slipp på tanken om at livet mitt er en film. Som i "The Truman show", omtrendt.

Jeg ser litt for meg at noen går inn i hodet mitt som om det var et vindfang. Banker på døren, for det er en dør der, men den er låst, så det må være noen som kjenner meg godt. Noen som enten har et ekstra sett nøkler eller som vet at de befinner seg i avisboksen på utsiden. Nei, forresten. Avisbokser er altfor vanlig. Jeg skulle lagt nøkkelen i blomsterpotten. For blomsterpotter må man ha. Det gir intrykk av at man bryr seg. At man er en tålmodig person med kjærlighet til livet og ting som er vakkert. Om det er noe i den, så klart. Min skal være tom. Men dyp, sånn at man ikke ser den med en gang. Nøkkelen. I hvert fall skulle de funnet den, brukt den og steget inn. De skulle tørket føttene på matten før de kledte av seg på beina. Ropt "hallo" en par- tre ganger uten å få svar og så bare gått rett inn. Tatt seg ett glass vann, kokt litt kaffe. Så skulle jeg komme ut fra et eller annet sted og besøket mitt skulle sitte der besøket satt før jeg kom og jeg skulle satt meg ved siden av. Så kunne vi sitte der, sammen og se på alle fargene på veggen. Alle bildene og formene som henger fra over alt og ingen steder og kanskje jeg kunne følt meg som et menneske. Litt mindre ensom, i hvert fall. Neida, joda.

Men på den annen side, ville jeg nok ha friket ut av faktisk å ha noen andre enn meg inni der. Jeg hadde nok løpt min vei. Kanskje greit ting er som de er. Jeg er bare litt sliten. Skulle ønske jeg hadde noe å gi. Kim er sliten han også, vet jeg. Ting har gått bedre. Men hodet mitt er fyllt av "jeg", "meg" og "mitt" hele tiden og jeg er så lei at du aner ikke. Jeg er lei tankene mine, stemmen, følelsene som fyllekjører igjennom hjerte og kropp hele jævla tiden, kræsjer og styrer uten engang og dø. Jeg er lei av å være blakk. Lei av å miste alle jobbene jeg får. Lei av å være lei. Møkk! Drittlei.

 Det blir liksom ikke plass til så mye annet heller og jeg bare svikter ham. Jeg har så lyst å muntre ham opp, men jeg får ikke munret opp noen ting som helst. Jeg muntrer det ned. Jeg er en nedmuntrer.

Helt forjævlig, skal jeg si deg. Jeg har det helt forjævlig og livet mitt går på snørra. Takk som spør.

Ellers? Jeg får ikke sove. Får ikke puste. Tidligere på kvelden, eller natten eller dagen eller hva faen man enn skulle kunne kalle det, var jeg ute. Ja, jeg var ute, for jeg har lest ett sted at frisk luft og mennesker og sol gjør en smilende og blid og selv om jeg har en tendens til å smile bredere enn noen som smiler veldig bredt, har jeg ennå til gode å føle meg blid. Derfor. Jeg gikk ut. Ja, det gjorde jeg. Jeg tok på meg undertøy for anledningen, sko, bukse, t-skjorte og hettejakke. Deretter låste jeg døra BAK meg og gikk UT. Men det var natt, så klart. Eller kveld eller morgen, du vet. Alt er relativt. I hvert fall var det lite sol. Litt var det, men ikke nok til å få meg blid. Mennesker var der heller ikke, bare en hel shitload med russ. Blåruss. Blåruss i siget. Blåruss som forteller meg at buksa er klint oppi rumpa og at jeg må se å dra den ut igjen. Blåruss uten oppdragelse. Jeg pådro meg ansvaret å oppdra dem, jeg og slengte en hel sammensurie av banneord i deres retning. Fikk plystring til svar og gremmet meg saftig over dagens ungdom. Helvette.

Etterpå satt jeg meg på en benk. Og etterpå det igjen kom det spankulerende en slik farget mann. Midt på natten. Jeg tenkte "shit at jeg ikke har penger" da han satte seg, men jeg fikk ikke tenkt helt ferdig. Han skulle ikke selge meg sentralstimulerende, slik jeg først antok. Mannen skulle frelse meg. Han sa at "Gud er god" og "Endetiden er nær" og "Blablabla". Skremselspropaganda blandet med mirakler fra GODTV og en dæsj sjelesorg. Jeg krestet ut noen tårer, for jeg vet at jesusfolk liker slikt. De liker å tenke at "Nå er Ånden her. Nå skjer det noe. Hun omvender seg, jeg treffer!". Han smilte med øynene og jeg begynnte nesten å gråte på ordentlig da jeg kom på at jeg var kald og måtte hjem og koke noe varmt.

Jeg dro min vei, fikk nummeret hans og lovte å møte opp i babtisten klokka fire på lørdag. Noe som selvfølgelig aldri kommer til å skje.

 Meningsløs underholdning på TV, aske på bordet, en død påskeblomst i kroken, kulde. En overnaturlig kulde, som ikke bare legger seg over hender og føtter. Den brer seg over sjelen din som et teppe og du hyler "stopp" for harde livet, men det stopper ikke. Det bare fortsetter og fortsetter som en jævla sentrifuge. Stopp- knappen er utenfor rekkevidde. Den fins der, ganske enkelt ikke lenger. Rot i huset. Lukten av noe som mugler. Naboer som låser seg inn og ut. Biler på utsiden, lyd. Bevis. På at verden utenfor ikke bare er noe du selv har funnet på. Det er ikke luftspeilinger, du er ikke alene. Selv om du strengt talt er helt alene.

Jeg har ruset meg.