Kjære alle sammen. Haha.
Selv om det er tvilsomt at noen fortsatt følger meg her, syntes jeg det ble for dumt å avslutte alt med bare elendighet. Livet mitt er
så verdt å leve. Selv om Kim har valgt å ikke være en del av det mer, selv om jeg fremdeles savner ham- er det ikke livets undergang. Faktisk ble hele den miserable greia starten på noe nytt. Noe bedre. Og selv om kjærlighetssorg er det verste som finnes, føler jeg meg litt som en fjorten år gammel desperat jente når jeg ser tilbake. Jeg trenger ingen kar til å utfylle meg. Jeg har Jesus- og det er nok.
Følg meg gjerne på
http://www.sunshine-on-my-tongue.blogspot.com
Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Det er som om noen har revet ut hjertet mitt. Jeg har prøvd å sove i hele dag for å slippe og tenke. Nytter ikke. Jeg drømmer. Jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal kunne fikse dette, men han var så bestemt. Jeg vet ikke lenger opp/ ned på noe.
Sensation i Amsterdam i begynnelsen av juli. Men før det? Og etter? Aner ikke. Han elsker meg ikke lenger og det gjør forferdelig vondt. Jeg har ikke ord.
Derfor har jeg bestemt meg for:
Håret mitt er svart som kull igjen, brynene er nappet og farget, sminken sitter som den skal og jeg er ganske enkelt meget representativ. Lekker, om jeg må si det selv.
Neida. Men humøret er på topp. Jeg vet ikke om det er fordi jeg lurer meg selv til å tro at det er det, eller om det faktisk er det. Det fungerer i hvert fall. Og hvem er jeg til å gå i mot noe som fungerer?
Jeg skal skrive noe vakkert snart. Bare hang in there.
Jeg har haiket rundt i mitt eget sinn, men føler allikevel ikke at jeg er der jeg burde. Men jeg har en plan. Mer om det kommer snart, får jeg håpe.
Det er 17 mai. Norges nasjonaldag. Å finne riktig buss i en halvstor by når hele landet er i ekstase, er ikke lett, skal jeg si deg. Jeg vandret rundt i flere timer, spurte buss sjåfører og fremmedfolk som alle sa forskjellige ting. Absolutt ingen så ut til å vite stort om noe som helst. Men ingen så ut til å bry seg heller.
Jeg har vært en smule apatisk de siste dagene, vakuumpakket og robotaktig. Men da korpset begynte å spille, unger med sukkerspinn og softis over hele fjeset sang nasjonalsangen for full hals og bunadkledde voksne løp rundt med fotoapparat, måtte til og med jeg, døden selv, kledd i svart fra topp til tå, trekke litt på smilebåndet. Jeg lyver. Jeg lo.
Gratulerer med dagen, godtfolk.
Jeg har gått hundre tusen millioner skritt i dag og jeg føler meg hundre tusen millioner ganger bedre. Ikke at jeg har funnet ut av noen ting, men tingene kan finne ut av seg selv. Allikevel har jeg vært lur i hjernen min og fortsatt på prosjekt "ringe- rundt- til- alt- av- offentligheter". Men etter det, bør ballen begynne å rulle av seg selv. Det som ikke kommer til meg, nettopp av seg selv, er ikke verdt min oppmerksomhet. Så det så. Jeg er fri som fuglen, trenger ingen og i hvert fall ikke myndighetene. Skattepiss og saldoer, kredi meg her og der, inkasso og søppel. Trenger det. Ikke.
Jeg går og går og går og går, skriver livshistorie så det suser og jeg trenger ikke søvn. Det er lenge siden jeg hadde det... Uhellet, så hvor all energien min kommer fra måtte fåglarna veta. Dette er mitt andre døgn som søvnløs og det gjør meg ikke en dritt. Er nesten litt artig. Lyst å se hvor lenge jeg holder, liksom. Enkel hjerne, enkel humor. Greit nok, jeg ser det i hvert fall selv.
Men jeg har tenkt på en ting. Selvrealisering. Virkeliggjøring av selvet. Jepp. Det har Tonje tenkt på og hun har vridd hjernebarken rundt og tvinnet seg en trering, uten å komme frem til noe fornuftig. Derfor lurer jeg, eller hun, i og med at hun, jeg, X, ikke føler seg helt virkeliggjort ennå, på hvordan i all verden noe slikt går til. Er det noe som kommer med tiden, som en aha- greie, eller må man jobbe for det? Er det som med troen? At den liksom er en gave? Er det en gave å være virkelig? Hva faen skal man tenke? Skal man stille seg foran speilet og si "Jeg er virkelig" som et mantra, omtrent som de anbefaler folk med dårlig selvbilde til å si at "jeg kan, er pen og god nok"? Eller er jeg bare banal?
Jeg har lyst til å pakke en sekk og dra ett sted. Men jeg vet ikke hvor jeg vil og jeg vet ikke hvor langt jeg vil komme før jeg ombestemmer meg. Derfor skal jeg haike rundt hele Europa. Alt jeg trenger er tommelen min. Tommel opp! Jeg drar i morgen.
Jeg vet ikke om jeg er sint eller trist eller bare på grensen til å begå selvdrap. Jeg aner ikke. Jeg tror jeg vil at noen skal ta tak i meg. Riste meg kraftig. Kanskje rope litt også, sånn for effektens del, jeg har ennå ikke gitt slipp på tanken om at livet mitt er en film. Som i "The Truman show", omtrendt.
Jeg ser litt for meg at noen går inn i hodet mitt som om det var et vindfang. Banker på døren, for det er en dør der, men den er låst, så det må være noen som kjenner meg godt. Noen som enten har et ekstra sett nøkler eller som vet at de befinner seg i avisboksen på utsiden. Nei, forresten. Avisbokser er altfor vanlig. Jeg skulle lagt nøkkelen i blomsterpotten. For blomsterpotter må man ha. Det gir intrykk av at man bryr seg. At man er en tålmodig person med kjærlighet til livet og ting som er vakkert. Om det er noe i den, så klart. Min skal være tom. Men dyp, sånn at man ikke ser den med en gang. Nøkkelen. I hvert fall skulle de funnet den, brukt den og steget inn. De skulle tørket føttene på matten før de kledte av seg på beina. Ropt "hallo" en par- tre ganger uten å få svar og så bare gått rett inn. Tatt seg ett glass vann, kokt litt kaffe. Så skulle jeg komme ut fra et eller annet sted og besøket mitt skulle sitte der besøket satt før jeg kom og jeg skulle satt meg ved siden av. Så kunne vi sitte der, sammen og se på alle fargene på veggen. Alle bildene og formene som henger fra over alt og ingen steder og kanskje jeg kunne følt meg som et menneske. Litt mindre ensom, i hvert fall. Neida, joda.
Men på den annen side, ville jeg nok ha friket ut av faktisk å ha noen andre enn meg inni der. Jeg hadde nok løpt min vei. Kanskje greit ting er som de er. Jeg er bare litt sliten. Skulle ønske jeg hadde noe å gi. Kim er sliten han også, vet jeg. Ting har gått bedre. Men hodet mitt er fyllt av "jeg", "meg" og "mitt" hele tiden og jeg er så lei at du aner ikke. Jeg er lei tankene mine, stemmen, følelsene som fyllekjører igjennom hjerte og kropp hele
jævla tiden, kræsjer og styrer uten engang og dø. Jeg er lei av å være blakk. Lei av å miste alle jobbene jeg får. Lei av å være lei. Møkk! Drittlei.
Det blir liksom ikke plass til så mye annet heller og jeg bare svikter ham. Jeg har så lyst å muntre ham opp, men jeg får ikke munret opp noen ting som helst. Jeg muntrer det ned. Jeg er en nedmuntrer.
Helt forjævlig, skal jeg si deg. Jeg har det helt forjævlig og livet mitt går på snørra. Takk som spør.
Ellers? Jeg får ikke sove. Får ikke puste. Tidligere på kvelden, eller natten eller dagen eller hva faen man enn skulle kunne kalle det, var jeg ute. Ja, jeg var ute, for jeg har lest ett sted at frisk luft og mennesker og sol gjør en smilende og blid og selv om jeg har en tendens til å smile bredere enn noen som smiler veldig bredt, har jeg ennå til gode å føle meg blid. Derfor. Jeg gikk ut. Ja, det gjorde jeg. Jeg tok på meg undertøy for anledningen, sko, bukse, t-skjorte og hettejakke. Deretter låste jeg døra BAK meg og gikk UT. Men det var natt, så klart. Eller kveld eller morgen, du vet. Alt er relativt. I hvert fall var det lite sol. Litt var det, men ikke nok til å få meg blid. Mennesker var der heller ikke, bare en hel shitload med russ. Blåruss. Blåruss i siget. Blåruss som forteller meg at buksa er klint oppi rumpa og at jeg må se å dra den ut igjen. Blåruss uten oppdragelse. Jeg pådro meg ansvaret å oppdra dem, jeg og slengte en hel sammensurie av banneord i deres retning. Fikk plystring til svar og gremmet meg saftig over dagens ungdom. Helvette.
Etterpå satt jeg meg på en benk. Og etterpå det igjen kom det spankulerende en slik farget mann. Midt på natten. Jeg tenkte "shit at jeg ikke har penger" da han satte seg, men jeg fikk ikke tenkt helt ferdig. Han skulle ikke selge meg sentralstimulerende, slik jeg først antok. Mannen skulle frelse meg. Han sa at "Gud er god" og "Endetiden er nær" og "Blablabla". Skremselspropaganda blandet med mirakler fra GODTV og en dæsj sjelesorg. Jeg krestet ut noen tårer, for jeg vet at jesusfolk liker slikt. De liker å tenke at "Nå er Ånden her. Nå skjer det noe. Hun omvender seg, jeg treffer!". Han smilte med øynene og jeg begynnte nesten å gråte på ordentlig da jeg kom på at jeg var kald og måtte hjem og koke noe varmt.
Jeg dro min vei, fikk nummeret hans og lovte å møte opp i babtisten klokka fire på lørdag. Noe som selvfølgelig aldri kommer til å skje.
Meningsløs underholdning på TV, aske på bordet, en død påskeblomst i kroken, kulde. En overnaturlig kulde, som ikke bare legger seg over hender og føtter. Den brer seg over sjelen din som et teppe og du hyler "stopp" for harde livet, men det stopper ikke. Det bare fortsetter og fortsetter som en jævla sentrifuge. Stopp- knappen er utenfor rekkevidde. Den fins der, ganske enkelt ikke lenger. Rot i huset. Lukten av noe som mugler. Naboer som låser seg inn og ut. Biler på utsiden, lyd. Bevis. På at verden utenfor ikke bare er noe du selv har funnet på. Det er ikke luftspeilinger, du er ikke alene. Selv om du strengt talt er helt alene.
Jeg ønsker for din del at en eller annen form for høyere makt vil forbarme seg over deg før jeg får lagt hendene mine rundt halsen din. For da slipper jeg ikke. Med mindre jeg har en god dag. Om du er riktig heldig, har jeg en god dag og på gode dager lar jeg selv beist få puste. Jeg er ganske humørsyk. Du skal få luft. Noen timer. Du skal få ett sopelime så langt opp i rævva at du blir å kvele deg selv i gråt. Og blodet som renner ut av endetarmen din, mens du hyler og bærer deg, ber til Gud, trygler om tilgivelse, skal jeg drikke fra ett vinglass. Kanskje blir jeg sulten og spiser ballene dine til frokost dagen etter, mens jeg veksler et siste blikk med det tomme, stirrende øyet ditt. Ja. Øyet i entall. Det andre foret jeg katten din med mens du så på. Deretter foret jeg deg med katten. Til sist, som en finish, skal jeg drite deg i munnen og gå min vei. Plystrende.
Lykke til i helvette.
De siste par dagene, ukene, har vært snodige. Merkelige. Sprø. Ja. Det har vært noen sprø dager.
Jeg vet ikke lenger om jeg tenker ting på innsiden, eller om jeg sier tankene høyt. Noe som er frustrerende da jeg er livredd for å bli "avslørt". Jeg skjønner ikke om folk ser på meg, eller inn i meg. Skjønner ikke om drømmene jeg har i våken, eller sovende tilstand, er glimt fra for lenge siden, eller om det er et varsel om noe. Jeg føler meg alvorlig gal i blant, for tankene som kommer er ikke bare destruktiv emo- dritt, men også helt sinnssyke koblinger mellom Gud og Hvermann, griseinfluensa og Herreminhatt. Jeg aner ikke. Skjønner ikke hvor det blir av dagene, får ikke sove og vet ikke hva som skjedde når, hvor eller om det faktisk skjedde. Jeg er meget forvirret og jeg vurderer å søke hjelp.
I have a dream, a song to sing
To help me cope with anything
If you see the wonder of a fairy tale
You can take the future even if you fail
I believe in angels
Something good in everything I see
I believe in angels
When I know the time is right for me
Ill cross the stream - I have a dream
I have a dream, a fantasy
To help me through reality
And my destination makes it worth the while
Pushing through the darkness still another mile
I believe in angels
Something good in everything I see
I believe in angels
When I know the time is right for me
Ill cross the stream - I have a dream
Ill cross the stream - I have a dream
I have a dream, a song to sing
To help me cope with anything
If you see the wonder of a fairy tale
You can take the future even if you fail
I believe in angels
Something good in everything I see
I believe in angels
When I know the time is right for me
Ill cross the stream - I have a dream
Ill cross the stream - I have a dream
ABBA
Ubeskrivelig er et positivt ladet ord, føler jeg, når det ikke står noe annet bak. Det lover frelse og marshmallows.
Jeg skriver ned livshistorien min. Jeg har ikke kommet veldig langt, men jeg driver. Helt i fra de første minnene i badebaljen til akkurat her jeg sitter nå. Det blir nok en lang prossess, tror jeg, men jeg er halvveis sikker på at det er verdt det.
Allerede nå, merker jeg, at selv om alt ikke var like vakkert og flott, så beskriver det den jeg har vært. Det er bevis på min eksistens og det kan kanskje forklare meg en ting eller to om en liten, eller en lang stund. Kanskje finner jeg en rød tråd, med mindre den er orange eller brun, så klart, eller om tråden er en ledning i stedet.
Jeg finnes. I hvert fall har jeg eksistert. Jeg får ikke sove og er vakuum på innsiden, men når jeg skriver ned alle disse minnene, merker jeg at det bedrer seg. Som om jeg har stått i mørket og plutselig trer inn i dimmet belysning. Kanskje ser jeg ting enda bedre når midnattssola kommer.
Jeg føler meg tom, men fylt.
Jeg fikk forresten sparken igjen.
Jeg har ennå ikke funnet ut hva som er virkelig og hva som er fantasi. Men jeg jobber med saken. Jeg driver research.
En jeg jobber med, mener han er besatt. Sjelen hans døde da han var liten, men kroppen forble levende. Etter hvert fikk han en ny sjel, men denne nye er ikke hans. Åpenbart.
En annen kar jeg snakket med, er overbevist om at han var Judas for lenge siden. I dette livet er oppgaven hans å rette opp det Judas gjorde feil, slik at han kan komme til himmelen og få fred. Han er ganske utålmodig. Venter veldig på at Jesus skal komme tilbake og fortelle ham hemmeligheter han kan holde kjeft om.
Jeg vet godt at normale folk ville ringt Åsgård med det samme. Men jeg er ikke normal og jeg har forresten ikke noe godt forhold til Åsgård heller. Jeg bare lurer så fælt. På om det er menneskene jeg snakker med som er syke, eller om det er samfunnet rundt som er ignorant og overfladisk. Og er jeg syk selv, som tenker slik? Hvordan kan man finne ut av det uten å bli syk?
Alle ser verden forskjellig, så klart. Alle har et indre liv, en indre verden. En boble. Hvordan kan man vite at det ene er mer riktig enn det andre? Er det fellestrekkene som dras sammen og utgjør betydningen "normal"?
Jeg for min del tror på galskap.
Jeg har på meg sykehusbuksa da jeg ikke finner pysjamasen. Kim har mistet nøklene og jeg har glemt mine på jobb. Jeg hører på Westlife. Jeg synger med. Jeg vurderer å gå i kloster, fire dager i oktober. St. Josephs retrettsenter. Vi vil begge ha hund.
Mamma og pappa var her i forrige uke. Savner dem. De tok med seg flyttelasset mitt, så nå bor jeg her på ordentlig. Dessuten handlet de dagligvarer og stæsj og de tok oss med ut. Unnskyld at jeg ble dritings.
Kim elsker meg. Det har jeg skjønt. Karen fra "Korslaget" spillte på Rorbua og Kim ønsket Clapton. Og selv om jeg så bra ut, var jeg langt i fra wonderful. Jeg elsker ham også.
Jeg har det meget bra, skal jeg si deg. This love is unbreakeable.
Folket er fantastisk, været vakkert og nasjonalsangen har åtte vers!
Jeg hater jobben min. Hater, hater, hater. Jeg hater å være blakk og jeg hater når folk sier "ha en fin dag videre". Hvordan, jeg sier hvordan kan de vite at dagen min har vært fin til da? Dagen min blir rett og slett dårlig når de slenger på det ordet. Videre. Pføy. Ha en fin dag selv, jævla bæsjdytter!
Jeg har lyst å rive vingene av en flue mens broren ser på før jeg spiser jævel'n og drukner flue nr to i magesyre og levninger. Ein, Schwein, die mådderfåkker! Du burde flydd til Sunny Beach i stedet.
Jeg trenger en siste... Joggetur.
- Men da faller Dovregubbens hall og det blir ragnarok og tredje verdenskrig, atombomber vil dette i hodet på meg og jeg får niogseksti kuler i panna. Julenissen vil gi sillikonpupper til noen som fortjener det og jeg blir den nye Gretchen. Ensom, alene og grønn.
Dråpen
hang der
ikke
Jeg skulle ta livet av meg i dusjen i går, tenkte jeg, før jeg kom på at det blir jævlig mye gris. Og at det blir upraktisk for Kim å måtte tørke opp sølet når han har en knekt ankel. Den er fortsatt knekt, ser du. Så jeg tok ikke livet av meg. I stedet satt jeg i stolen halve natta og grein til "Whiskey lullaby".
I dag var jeg i byen. Handlet brød og ost og tobakk for pengene jeg fikk overført av mamma. Mamma som er blakk selv. Jeg vurderte å hoppe fra broen over tunnellinngangen, men kom på at jeg kunne treffe noen. Dessuten ville handlingen ha vært til ingen nytte. Kunne riktig nok satt varene fra meg på kanten, men sola skinner og pålegget ville blitt romtemperert før noen ville fått glede av det. Derfor sitter jeg i stolen igjen.
Jeg skriver dikt. Dårlige dikt som jeg synger til meg selv i speilet. Med gråtkvalt stemme og snørr over hele fjeset. Det hele er litt latterlig og jeg innbiller meg at de sitter der, reporterne, de sitter på en strømkabel over hodet mitt og klukkler som duer. Hvite duer. Jeg er hoven og rødsprengt og øynene mine er som streker. Jeg ser rimelig stein ut.
Når jeg alltids står foran speilet, bruker jeg å late som om jeg er i hasjrus. Da ler de enda høyere, men det bryr jeg meg ikke noe om. Jeg skyter hårstrikket mitt i løse lufta og håper det treffer. Jævler. Håper de detter ned og knekker noe. Kanskje en ankel. Da skal jeg sette meg i stolen igjen og le selv.
Jeg vet hvordan jeg skal få tak i penger. Masse penger! Jeg skal bli rik ved å spille poker.
http://www.pokerstars.com
Kanskje jeg vinner og kanskje jeg taper. Kanskje jeg får råd til et gulvteppe og en seng og kanskje noen bilder jeg kan henge på veggen. Jeg ønsker meg speil i gangen, kommode og ny mobiltelefon. Sofa, kjøkkenredskaper, en PC som ikke kræsjer og en tipakning med sigaretter. Jeg savner å røyke sigaretter. Marlboro for the winn!
Kanskje jeg får råd til julegaver i år!
Det er forresten snø i Tromsø i dag. Ikke mange centimeter, men det daler ned på en slik vakker måte at jeg får tårer i øynene. Ja. Jeg griner fortsatt. Dessuten har jeg funnet ut hvordan jeg skal få den perfekte kroppen og jeg kan ikke vente med å komme i gang.
Team Hansen. Jeg skal gifte meg med Kim, han bare vet det ikke selv ennå.
"...Islands in the stream
That is what we are
No one in-between
How can we be wrong
Sail away with me to another world
And we rely on each other, ah-ah
From one lover to another, ah-ah..."
Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg jobber i en kiosk fem hundre meter fra der jeg bor. Dvs, 684 skritt fra der jeg bor. Om det skulle være interessant på noen måte. Jeg leser Se & Hør mens jeg drikker gratis kaffe og jeg får hundreogsytten kroner i timen for å gjøre det. Ting kunne vært verre, altså. Men ting kunne vært bedre også.
Jeg er ufattelig følsom. Griner og griner og griner. Ting er vakkert og trist om hverandre og følelsene tar helt overhånd. I går grein jeg hele kvelden. Klarte ikke stoppe. Var så ute av meg at det var nifst. Så fikk jeg trøst og kos og da var jeg plutselig så lykkelig at jeg trodde hjertet skulle eksplodere. Da kom selvfølgelig tårene på nytt og jeg grein fordi jeg følte meg dum.
I dag så jeg en film på tv2. Barna i Bakkebygrenda. Da måtte jeg grine igjen. De var så skjønne. Så enkle og ukompliserte, rene og vakre. Så måtte jeg grine fordi samfunnet har blitt sykt og fordervet og så grein jeg fordi jeg ble sulten og ikke hadde energi til å lage meg mat.
Jeg griner fordi Kim har vondt i foten sin. Jeg griner fordi telefonen er ødelagt, selv om den har vært ødelagt i snart en måned. Jeg griner fordi jeg har vondt i hodet etter å ha grått så mye og jeg griner fordi jeg vil rydde. Men så vil jeg ikke rydde allikevel. Så må jeg grine fordi jeg ikke får bestemt meg.
Skjønner ingen ting og mindre enn det. Jeg mister kontrollen.
Jeg ryddet og ordnet hele kåken i går. Ikke at den er voldsomt stor, 30 kvm er ikke mye å skryte av. Men jeg gjorde en innsats, ok? Og nå ser det like ille ut, om ikke verre. Jeg skjønner ikke at jeg får det til.
Dagen i dag har vært slik dagene pleier å være og jeg merker jeg har fått litt nok. Allikevel eier jeg ikke energi til å gjøre noe med det. Jeg bare- er, på en måte, uten at det er positivt. Ingenting er positivt. Lyset har sluknet og Kim tok med seg lighteren da han haltet ut døra for ti minutter siden. Jeg føler meg tom og verdiløs.
Jeg har ingen ting å gi. Har lyst å pakke bagen min, dra ned på sosialkontoret og lyve på meg familie et eller annet sted. Si at kjæresten min kastet meg ut og at jeg ikke har noe sted å dra. Kanskje de sponser en flybillett. Hvor jeg skal finne på å dra, aner jeg ikke. Bare vekk. Vekk fra meg selv og disse fire veggene. Vekk fra Kim fordi han fortjener bedre.
Jeg har skrevet søknader. Men vi har ingen printer og datamaskinene på NAV leser ikke DVD- plater. Blir bare surr og tull og ubegripelig svada. Ikke at det som stod der var noe annet enn svada til å begynne med. "Jeg er pålitelig, ansvarlig, positiv og utadvendt". Jommen sa jeg smør.
Jeg er redd. Jeg er redd for å ødelegge det enda en gang og lar heller være. Gjør det bare enda verre. Kim skjønner lite da jeg putter på meg et "happy- face" og smiler og skråler og sprudler ham gæren. Heller det enn å mase og mare og sutre og grine. Jeg finner liksom ikke den derre gyldne middelveien. Har en tendens til å kjenne på hva jeg føler og oppføre meg stikk motsatt av det. Tåpelig i grunnen, men jeg orker ikke være meg selv. Det sliter ham ut. Når jeg blir alene igjen, kommer det sigende. Og da blir jeg sliten.
Vurderer å legge inn årene. Overlate plassen min til noen som vet å ta bedre vare på den.
Livet er som en ubåt. Biene er overkåte. Sola skinner bare når den må og paven er korrupt. Herregud, hva gjør vi her?
Jeg ønsker meg tradisjoner og barn, trygghet og ring på fingeren. Kim vil vinne i lotto.
Å skyte en fiende og tenne en røyk. Å banke på døra der ingen svarer.
Å velte steinen unna og vite at skyggen har reist seg på andre siden.
Velte steinen tilbake og se solen gå opp.
Jan Erik Vold
Jeg tror en selvransakelse er på sin plass. Men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne og jeg vet ikke om jeg tør å begi meg inn på det alene.
Jeg vet ikke om jeg er lykkelig og livsglad eller om jeg bør finne frem kniven igjen. Det veksler så fort. Plutselig er jeg forståelsesfull og harmonisk og så plutselig kjefter og smeller jeg ut av faen. Plutselig er jeg så lykkelig at jeg vil grine, men så griner jeg fordi jeg vil dø i stedet. Jeg prøver fortvilet å finne ut hva som trigger det, hvilke situasjoner jeg bør unngå og hvordan jeg kan holde på det gode. Men det ser ikke ut til å ha noen sammenheng. Det er slitsomt for meg og jeg mistenker Kim for å være ganske sliten også.
Det ordner seg vel. Jeg har begynnt å holde kjeft når jeg ikke vet hvor jeg er hen. Skriver ord og setninger som ikke henger på grip i stedet. Lager historier om lykkelige mennesker og håper jeg kan leve meg såpass inn i det at gleden smitter litt over. Det virker i blant.
Jeg vet ikke helt. Var en kjapp tur i byen i dag. Ble nesten kidnappet. Og har vært innom Bobbo og forhørt meg om jobb. Ellers lite som foregår i mitt ekstremt uvarierte liv.
Jeg rydder og styrer, vasker og ordner. Men tankene forsvinner ikke med Jiff. Uheldigvis. Fikk brev fra menneskene som skal fikse meg i dag. De skal ikke fikse meg i dag, men brevet kom i dag. Til opplysning, liksom. De vurderte saken min som viktig, kritisk eller hva det nå stod. Men tydeligvis ikke viktig nok. De har sånn frist- opplegg på gang. Kan risikere å måtte vente helt til 15 mai.
Jeg har lyst til å leve. Uten masse dritt i skallen. Det fortjener jeg.
